MED USTØ HÅND OG PÅ UKJENT TERRENG -løvetannbarn-

Jeg er fortsatt veldig ny i bloggverden føler jeg. Etter at jeg ikke ble flytta over fra blogg.no føler jeg at jeg må begynne enda en gang på nytt.

Jeg er en “usminka” blogg der jeg skriver rett fra hjerte, tydelig, direkte og ekte. Ekte fra mitt liv fra barnsben av og opp til idag. Ærlig, rå og brutal, overveldende, kanskje til tider flyktende, drømmende også, og terapi for meg. Kan jeg ikke skrive fra dypet i hjerte, tårene som triller, eller “Avgrunnen” som jeg møtte, kampen tilbake til -nå- der min fortid blir kasta tilbake i meg og jeg ble syk, mitt liv, livskvalitet, livsmestring, psykisk helse, erotikk og samliv- ja- da er det bare å legge ned bloggen. Dette er meg, på godt og vondt.

Løvetannbarn Norge Norway forest, skogen, orkidebarn, en venn for livet med ustø hand ukjent terreng

Hvor mye takler et menneske?

Livet videre fra da til nå, fremtiden og tilbake igjen og oppover og frem.

Fra dype i avgrunnen til

jakten på lysglimt og hverdagsmagi.

Det er noe med uttrykket ” du vet ikke hvor sterk du er,  før det å være sterk er det eneste valget du har”. 

Akkurat nå er det sånn.

Fra barnsben av og langt oppover i ungdomsalderen opplevde jeg psykisk og fysisk overgrep.

Det skulle ta over 40 år før jeg skjønte at jeg måtte ta tak i dette og bearbeide å komme i behandling. Jeg skjønner nå at jeg er en av de som glir over i å være både orkidébarn og løvetannbarn.

Forskjellen på meg og et løvetannbarn er at jeg hadde visnet i fortaussprekken – der løvetannen trives. 

Jeg greier meg greit i hagen – der løvetannen vokser og gror. 

Jeg blomstrer spektakulært med god omsorg i et drivhus – mens løvetannen kommer seg frem uansett kår. 

Løvetannbarn Norway, forest, skogen, en venn for livet med ustø hand ukjent terreng Norge

Når dette er sagt, så kommer jeg fra skauen, de store dype skoger i Norge. Jeg har naturen rett utenfor vinduet med store opplevelser fra dyrene som bor her.

Jeg har masse humor med glimt i øyet og elsker å skravle. Jeg setter pris på “rett fra leveren” og raushet, drøssevis av humor, men kan også være alvorlig, seriøs og dyp. Når du når inn til meg kan jeg være en venn for livet om du vil og jeg tar deg inn i hjertet mitt.

Jeg gjør små ting med stor kjærlighet.

Kanskje en dag jeg vil si: jeg klarte det – jeg er bra nok og verdifull som jeg er…

-orkidedatter-

(Følg meg gjerne på facebook, orkidedatter)

Advertisements

Øyne som ser -smilet som gjemmer- hjerte som blør…

Jeg “føler” ofte på et slikt innlegg jeg velger å legge ut her og nå i dag. Det er veldig personlig og selv om jeg har vært det før, føles det spesielt å dele av seg noe av det innerste som bare mine nærmeste vet. Alikevel, jeg har delt av meg før, jeg begynte bloggen fordi jeg skulle “skrive av meg” og den ble og fortsatt er terapeutisk for meg. Uansett, så er det noe med det… Jeg er åpen om alt, jeg kan snakke om alt og når jeg deler “alt” er det fordi jeg tenker at det er flere “der ute” som kan kjenne seg igjen i meg, og det jeg erfarer og opplever. Jeg er for å fremsnakke psykisk helse, det skal ikke være tabu eller at noe er for dumt. Min foreleser jeg hadde i tema -selvmord- sa til meg “bare skriv og rop ut du “Orkidèdatter”, noen må tørre å sette ord på dette med psykisk helse, det kan aldri snakkes ihjel….Ja, altså ALT innen psykisk helse, for det er mye og mangt”.

Så jeg deler av meg på godt og vondt.

Øyne som ser smilet som gjemmer hjerte som blør psykisk helse livsmestring barn barndom overgrep vold omsorgssvikt skam skyld

Tegning -orkidedatter-

 Tekst -Fritt oversatt fra «Mama Michael».

Det fineste smilet gjemmer den dypeste historien.

De fineste øyne gråter de fleste tårer.

Det snilleste hjerte har følt den vondeste smerte.

Som jeg kjente meg igjen her.

Det var som om hele “meg” ble beskrevet med så få ord.

Alltid når jeg var mindre smilte jeg. Smilte alltid tappert der jeg helst så ned i gulvet eller bordet, fordi jeg trodde det stod “skyldig” i panna mi.

Alltid fikk jeg høre at jeg var så blid og god. Jeg turte ikke å være annet, fordi jeg forstod at med et smil kom jeg langt. Eller jeg var redd for atferden fra de rundt meg. Jeg skammet meg.

Jeg har alltid når jeg var mindre hatt så “snakkende” øyne med glimt i. Jeg prøvde å overbevise hele “verden” at alt var bra, fordi da var det ingen som så “det”. Det var heller ingen som hørte mine egne ord til meg selv. Alltid mislykket.

Alltid fikk jeg høre at mine øyne “lyste”. Jeg måtte ikke la “mørket” få grep om det eneste som var bra med meg. Det var ingen som så bak “sjelens speil”.

Alltid har jeg hørt når jeg var mindre at jeg er så snill, og at “du får et langt liv med et godt hjerte”. Jeg har aldri vært modig, så jeg stolte alltid på at hjertet mitt “sa” meg hva som var rett og galt, fordi jeg har troa på det gode, fine, positive og vakre. Alltid drømt om “noe”. Så mye smerte og vondt mitt hjerte har måttet utstå. Ingen som kan se, føle eller forstå. Kanskje, om du har opplevd “noe” du også….

Jeg blir kastet tilbake i en karusell full av flashbacks fra tidlige barneår. Jeg må sette meg ned litt for å summe meg, tenke over og sortere noen følelser som kom brått på. Jeg holder på å miste kontrollen. Pusten går fortere og kortere. Halsen snører seg sammen, kvalmen brer seg og svimmelheten er til å kaste seg i gulvet av. Jeg kjenner at kroppen vil trykke på panikk knappen.

Sanse meg, gå inn i meg selv, ta kontroll over kroppen og følelser, jeg vet jeg kan, jeg har lært…..Det er vanskelig. Så utfordrende.

Må fokusere….

Tårene begynner å trille. Hjernen min begynner å snurre “film” der opp. Jeg bestemmer meg for å være med på reisen. Jeg kan ikke holde tilbake. Jeg må la det komme, anerkjenne og sende “filmen” videre for lagring og håpe jeg slipper å “blåse støvet” av den igjen…Aldri.

Jeg sier til meg selv, som en metode i tilfriskningsprosessen:

“det er gamle følelser kroppen kjenner på nå”

“la de komme”

“det er ikke farlig”

“hvor sitter de”

“bare registrere”

“føl, beskriv og la de gå”

“jeg som liten jente -en barnehjerne- kunne ikke vite, forstå eller burde ikke ha eller kjenne på disse følelsene, men nå kan jeg gjøre noe med dem”

Det er voldsomt, det er sterkt. Jeg har fått meg selv i balanse igjen og setter meg ned for å skrive…

Det gjør vondt.

Med et skritt tilbake og et til siden lar jeg minnene bli lagret. Håper jeg mestrer neste “kamp” også…

-orkidedatter-

«Det skjer ikke meg: «Når «dem» stjal hennes kropp»…

Hun kikket seg forsiktig over skulderen, til begge kanter, tærne var nakne og kalde. Hun hutret. Hun lå på bakken en kald januarkveld. Hun husket ikke hvor skoene hadde blitt av, men vantene hadde hun på seg. Gatelyset lagde akkurat nok lys til at hun kunne skimte litt av vegetasjonen rundt seg. Hun husket ikke hvor hun var. Hun husket ikke hvor hun hadde vært. Hvor mange var klokken tenkte hun.

Hun reiste seg opp på alle fire, kvalmen bredde seg utover og oppover i hele kroppen. Det var ikke til å unngå, hun ble dårlig. Mens hun kastet opp kjente hun en sviende smerte og sårhet i halsen. Blodsmak blandet seg med oppkast og hun gråt. Hun skjønte ikke noen ting.

Hun kom seg opp og vaklet bortover. Hun kjente seg ikke igjen. Vondt i føttene og hofter som kjentes ut som om de var overtrent. Hun var øm i skuldrene og andre steder på kroppen. Hun tok seg til håndleddet og brått i lysskinnet fra gatelyset så hun blåmerkene. Hun grøsset og hutret.

Hjernen jobbet på spreng, men det skjedde ikke noe. Hun møtte noen mennesker som ba henne dra dit peppern gror og værre var. Hun kikket litt på seg selv. Jo, hun så helt forferdelig ut. Bare hun kunne huske. Hun satte seg på benken i parken og tenkte tilbake.

Psykisk helse overgrep ut på byen dopet ned det er ikke min skyld vold venninner det skjer ikke meg de tok livet fra meg narkotika stoff partydopTegnet av -orkidedatter-

Hun og venninnen hadde tatt seg et par glass vin og ordnet håret til hverandre. Sminken var på og klærne lå fint på sengen hennes, klare til å brukes. De skulle feire bursdagen til Hanne og de gledet seg. Musikken stod på rolig i bakgrunnen og de var i godt humør. De tøysa, tulla og fjollet som de alltid gjorde når de var sammen. Begge gikk på samme studie og bodde i samme blokk.

Hun husket at de dro ut med taxi til utestedet. Hun kikka opp og det begynte å lysne. Hun kjent seg ikke igjen. Hvor var hun? Så vondt hun hadde overalt. Det stakk i ryggen og hun kjente seg så dårlig.

Hun lyttet til de få menneskene som føk forbi. De hadde dialekt, men ikke slik som hennes. Hun gjorde et byks mot neste person og spurte hvor hun var…

Hvordan i all verden kom hun seg dit? Mange mil hjemmefra. Hun sank sammen på krakken og gråt. Hun gråt til tårene frøs fast på de røde kinnene og smerten brant inni henne. Hun hadde mistet vesken og lommene var tomme. Telefonen var et vagt minne. Bankkort og alt var borte. Hvor var venninnen hennes?

Hun krøp sammen inni boblejakka og sovnet på krakken. Hun klarte ikke å holde seg våken. Hun følte seg skikkelig dårlig og utmatta. Måtte sove.

I drømmen ble hun brakt tilbake til utestedet. Mange folk, musikk og dans. Hun så seg selv i en mørk krok sammen med en gutt hun ikke visste hvem var. Det så ut som det var veldig hyggelig.

Mørkt…. helt mørkt…. hun bråvåknet… Hun satte seg raskt opp og stanget i…. et hestehodet. To hester stod der foran henne med to uniformerte menn på. Hun tok seg til hodet og bannet. Hun følte seg ør og forvirret. Hun så munnen på han ene politimannen gikk opp og ned… han bet seg i leppa og munnen gikk opp… og ned…Synet fungerte bra, men hun hørte dårlig. Hun ble redd, skalv og gråt. De steg ned fra hestene.

Hun kastet seg rundt halsen til politimannen og fikk såvidt frem et hest “hjelp”. Denne dagen fikk hun sitte på med politihesten. Det gjorde så vondt at hun orket ikke å sitte, de løftet henne ned. Hun oiet og akket seg. Tørket tårer og spyttet blod. Ambulansen ble tilkalt.

Da hun lå inne i sykebilen holdt hun handa til den ene politimannen. Han hadde blitt med ble hun fortalt i ettertid. Hun hadde fått panikkanfall og ville ikke dra i sykebilen alene. Hun husket aldri den episoden.

På sykehuset måtte hun igjennom en omfattende undersøkelse, og da hun måtte ta av seg alle klærne gikk det et gisp igjennom sykepleierne. Det var ikke noe rart hun hadde vondt. Hva i alle dager hadde skjedd.

Den natten fikk hun nesten ikke sove. Glimt oppe i hodet hennes ble “skutt” frem og tilbake. Hun husket bruddstykker fra noe hun ikke husket og visste om. Hun ble igjen dårlig fordi “bildene” i hodet hennes stod som brent fast. Hun så klart båten og brygga og flere menn og hun hang over skulderen til en. En hun aldri fikk se forfra.

Hun ble bært ned i båten og lagt på sengen. Klærne ble plukka av, et plagg av gangen. De var nakne. De tilfredstilte seg selv. Hun frøs, følte seg kvalm og hodepine. Følelsen av at “noe” ble tredd ned i halsen hennes fikk henne til å skrike av redsel. Blod. Sæd. Hun kjente smak og lukt. Hun visste hun aldri kom til å glemme akkurat den lukta.

Hun hadde blitt voldtatt flere ganger av ulike menn. Hun var ripet opp på ryggen og skuldre, antakelig med saks. Rompa hadde de brukt som askebeger. Hun må ha blitt bevisstløs fordi hun husker ikke å ha blitt ripet, skjært eller bundet. Mye av det andre husket hun….Hun husket at hun tenkte på kroppen sin som et skall og hun var ikke i den…

Dette er en sann historie, skjedd for mange år siden… jeg vet hvem hun er. Har vært med på prosessen hun kjempet. Det er  gjenfortalt av meg. Budskapet er hva som kan skje når du er ute på by`n. Hun har tenkt som veldig mange andre gjør, “det skjer ikke meg”. Hun var ikke full for hun drikker ikke mye og vil ha kontroll både på seg selv og andre hun er med. Allikevel skjedde det ufattelige. For henne en kamp bare hun vet hvordan har vært. Hun ble dopet ned av et kjent stoff den gangen, fortsatt er, og hun sliter ennå med hvordan dette kunne skje. Hun tok ikke øyne fra drinken sin…. De som gjorde dette ble aldri tatt…men de røvet livet fra henne..samtidig fikk hun et liv i gave…

Hun ble gravid, valgte å beholde barnet og har i dag verdens fineste, skjønneste og nydeligste sønn. De har det veldig veldig bra.

-orkidedatter-

Samlivsveilederen i meg filosoferer igjen – utro-

ADVARSEL:

Før jeg begynner innlegget kommer en advarsel om hva dette handler om. Det er fordi de som ikke liker temaet, vil lese eller overhodet ikke er litt interessert i dette når det gjelder sexverden eller den slags nærhet kan trykke seg ut og scrolle videre til noe som passer for deg.

Dette innlegget inneholder ord og uttrykk fra temaet om sexologi, parveiledning eller samlivsveiledning/rådgivning, og kan virke støtende. Så om du ikke liker overskriften gå bare høflig videre. Akkurat dette innlegget handler om det å være utro -utroskap-

Det gleder mitt hjerte om du leser.

(Dette er mine erfaringer og opplevelser fra å snakke med mennesker når det gjelder parveiledning, veiledning/rådgivning).

Utro utroskap sex sexologi sexverfen parrådgivning parveiledning samlivsveiledningJeg er bastant i mitt ståsted med utroskap. Det vil si jeg har nulltoleranse for akkurat dette personlig. Min fortid og barndom har merket meg for livet og jeg endrer ikke synet mitt på utroskap. Jeg snakker om det å være utro mot partneren sin der jeg tenker på -one night stand-, julebord-, “fylleligg”, ha en annen partner over tid eller flere over en lang periode eller sosiale medier.

Jeg har ikke tatt i betrakning der en part har vært utro når det ligger til grunn vold i forholdet eller annet som ikke er lov i forhold til Norges lover. Bare greit å oppklare dette, for det er et helt annet innlegg.

Det å få knust tillit, hjerte og et emosjonelt svik er noe av det værste et menneske kan oppleve og erfare. Jeg er ærlig med brukere om jeg skal veilede/rådgive noen angående dette, hvor jeg står. Fra rollen som veileder/rådgivers perspektiv skal jeg være tilstede 100% for dem og mine personlige tanker, følelser og meninger skal ikke påvirke min veiledning. De setter pris på min ærlighet.

Det er ulike former for utroskap, ihvertfall i denne dataverdenen vi lever idag. Det kan være systemutroskap som er utroskap med flere partnere over tid, lengre utroskapsforhold hvor det gjerne er følelser involvert. Mikroutroskap som har blitt mer vanlig nå, og kan være små handlinger som du velger å holde skjult for din partner, sosiale medier eller lagret telefonnummer under kodenavn. Så er det dette med “one night stand” osv. Nå begynner det å bli komplisert. Det er veldig mange som tolker utroskap på ulike måter og mange har høy terskel, mens andre har ikke det. Her oppstår det gjerne “kræsj” i regler, verdier, holdninger og “kjøreregler” i forholdet.

Det er fysisk utroskap som ofte er det par kommer for, og med dette har det ført med seg både det ene og andre på ulike medier/ plattformer, og det er ikke bare sex det handler om. Mange ganger kan det være en feig måte å avslutte et forhold på. Det viser seg at utroskap med følelser er vanskeligst å tilgi og gå videre med. Mange mestrer oppgaven å tilgi og alt blir bra igjen, det kommer helt an på utroskapen.

Å være den som blir utsatt for sviket vil ofte gå inn i en tilstand der frykt for gjentakelse, redd for mange ting og dårlig selvbilde blir “groende” og ekte uansett hva partneren sier. Kvinner sier mange ganger at det er følelser som er værst, mens mannen sier det er den fysiske delen som er værst, og som er truende om partneren har vært utro.

Det er flere definisjoner på utroskap som f. eks: at det handler om biologi, og ikke om hvorvidt følelser for partneren er blitt borte eller ei. Det er en rekke årsaker til hvorfor, og jeg blir ikke overrasket lenger.

Jeg sier ofte det er opp til hver enkelt hvordan en vil definere det å være utro og utroskap. Kvinner og menn, deg og meg vi vil alltid ha meninger, egne holdninger, arv og miljø som påvirker vårt ståsted om dette. Noen tåler mer enn andre og kan akseptere og ha toleranse for mye mer enn det mange andre kan.

Det er opptil deg hvordan du velger å tenke, føle og definere utroskap. Det er helt greit, men aldri la deg bli brukt, fordi det er akkurat DU for verdifull, unik og fantastisk til- du fortjener så mye bedre.

Så vil jeg anbefale å rydde opp i et forhold på en ordentlig måte før begjæret og lidenskapen for den nye blir ekte. Prøv å holde impulsivitets handlingene i ro og “må ha” eller jaktinstinktet ditt i “sjakk”. Så kan en unnslippe mange ubehagelige erfaringer, følelser og tankespinn som ofte brenner seg litt fast i ditt sinn og hjemsøker deg både titt og ofte.

Det er ditt liv, ditt ansvar.

-orkidedatter-

Jeg var et «Alfred» barn.

I går skrev jeg om Emil i Lønneberget og Alfred …… fordi det gav meg assosiasjoner

til min egen barndom. Jeg har tenkt på min “Alfred” eller “Alfreder” blir det egentlig fordi de er to.

Disse to var min mormor og morfar. De bodde tre minutters kjøretur fra der jeg bor nå og er født og oppvokst.

Ofte når jeg var barn tok jeg med meg hunden og rusla bort til dem.

Det var vell og bra, men det aller viktigste var alle helger og ferier  jeg fikk være hos dem.

Min Alfred, barndom, livsmestring, livskvalitet, psykisk helse, omsorgssvikt, et barns kamp,

Mormor og morfar gav meg omsorg når jeg trengte det så sårt.

De gav meg kjærlighet når jeg minst ventet det. De gav meg

oppmuntring når jeg prøvde noe, feilet eller ikke ville.

De støttet meg når jeg ikke fortalte noe. De skjønte og visste.

Min Alfred, barndom, alle barn trenger en alfred, livskvalitet, psykisk helse, livsmestring

Min alfred, alle barn trenger en alfred, omsorgssvikt, psykisk helse, livsmestring, livskvalitet, en barns kamp

De gav meg trygghet.

Jeg tørte å være meg selv.

De gav meg rom for å føle på å utvikle meg.

Jeg kunne gråte og bråke uten å måtte være stille eller

bli hysjet på.

Jeg hadde grenser og konsekvenser, men i form av ord og veiledning.

Min alfred, alle barn trenger en alfred, omsorgssvikt, en barns kamp, livsmestring, livskvalitet

Min alfred, alle barn trenger en alfred, omsorgssvikt, livskvalitet, psykisk helse, livsmestring

Jeg ble anerkjent for den jeg var.

Jeg mestret å bygge opp gode relasjoner sammen med dem.

Vi kunne snakke om alt.

Alfred, alle barn trenger en alfred, min alfred, psykisk helse, omsorgssvikt

Mormor var med å lekte med meg om jeg ville. Jeg lærte meg å

samarbeide. Lærte meg å bli selvgående med en

helt annen “grunnmur” enn den jeg erfarte fra før.

Alfred, alle barn trenger en alfred, omsorgssvikt, psykisk helse

MEN, jeg hadde også pappa. Uansett om han var i alkoholens grep og alt det førte med seg, var han glad i meg, viste empati og omsorg på sin beste måte han kunne.

Etter litt tid i behandling for traumer fra barndommen forstår jeg det, jeg har blitt voksen, jeg forstår at pappa var omsorgspersonen hjemme. Etter mange samtaler med min søster- er det mer som er tydelig og vi forstår. At vi har tatt gode valg og har gode holdninger må komme fra et sted, og de legges fra barnsben av…Hadde det ikke vært for pappa- er det ingen som vet hvilken skjebne jeg og henne hadde møtt….

Jeg ønsker alle en herlig fredag<3

Jeg skal gjøre den så god jeg bare kan sammen med mine.

-orkidedatter-

Alle barn trenger en «Alfred».

Jeg kom plutselig på Emil fra Lønneberget. Jeg husker ikke hvorfor, men det ga meg assosiasjoner til min egen barndom.

De fleste har hørt om Emil, gutten som gjorde så mange spillopper at moren hans sleit ut både bøker og penner for å skrive ned alle hyssene hans. Han som måtte løpe i snikkerboden og låse døra så faren ikke skulle få tak i han.

De fleste har da også fått med seg gardsgutten Alfred. Som var Emils støtte, gode venn, som ga han omsorg og kjærlighet når livet til Emil var utfordrende. Alfred brydde seg om pjokken på en måte så han fikk oppleve gode stunder om det bare var å bade i tjærnet eller å sitte sammen å filosofere.

Emil i Lønneberget, Alfred, alle barn trenger en «Alfred» løvetannbarn orkidedatterBildet er lånt fra google.

Alfred var alltid der for Emil, han plastret sår eller ga han ros. Alfred var den positive hjemme hos Emil når hyssene ble for mange og for mye for foreldrene. Alfred viste kjærlighet uansett. Trøstet og framsnakka Emil så han ikke mista totalt troa på seg selv.

Emil i Lønneberget, Alfred, alle barn trenger en Alfred, løvetannbarnBilde er lånt fra google.

Nå skulle egentlig ikke innlegget handle om Emil, men det ble plutselig viktig for meg å skrive ned dette alikevel. Som jeg skrev øverst så kom jeg på min barndom. Poenget mitt er om det holder for et barn å ha en «Alfred» i livet sitt? Og hvem var min «Alfred»?

Jeg er litt usikker på hvordan det gikk med han Emil i Lønneberget, men så vidt jeg vet så er det ingen historie om at det ikke gikk bra heller…

-orkidedatter-

Vinterutfordring.

Siden jeg har flyttet ut av blogg.no og for meg selv der ute i den store vide verden i enebolig må det kanskje bli da… så er jeg så heldig å få følge og lese fortsatt de trofaste flotte bloggerne fra gamleblokka. Jeg savner det som var, men kreative, fargerike og herlige Frodith.blogg.no har tenkt noen gode tanker og satt de ut i virke.

Hun inviterer til Vinter-foto-utfordringen.

Det blir en utfordring det, og jeg blir med på det jeg kan Frodith. Utfordringen er 1 bilde i 7 dager med hvert sitt tema,

men besøk henne da vell og les om det du også…. bli med Frodith, kanskje både du og jeg er så heldig å få æren av å henge i Galleri Frodith…Tusen takk for et positivt tiltak i hverdagen- du er et lysglimt for meg-

Idag kommer siste bilde slik jeg har tolket det.

Tusen takk for at jeg fikk være med deg frodith på denne “reisen” inn i vinterutfordringen din⭐️

Et bilde av et rådyr som strevde seg frem og tilbake i altfor mye snø som var i fjor. Han kom noen ganger alene til tunet vårt for å spise og grave etter mat og noen ganger hadde han med seg flere. Mange nydelige dyreopplevelser❤️

Nydelige er dem.

7: strevsom vinter

Rådyr vinterutfordring frodith galleri frodith strevsom vinter

-orkidedatter-

(med tillatelse for å fore dyrene)